Moddablogg

Billettkontoret har vært på bærtur i sommar. Tror pigade eg må strama na opp. For Hjelmeland e jo ikje ett av syden landå, eller?

Det begynte jækla dårligt. Me kom t ferjå, så eg parkerte bilen og sporte ferje mannen kor tæx frien va. Nei sånt hadde di ikje på Nesvik ferjå konne han informera om. Men det gjekk an å kjøba kaffi og nudler.

Vel framme på hyttå viste det seg at det va Syden minus, men slettes ikje verst. Det lot seg til og med gjør å bada uden å få permanente frostskader.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med ei solseng på deling, va det om å gjør å ver fysste mann ner å legga ud håndkle. Akså i syden.

Men på straen, der va der ikje ei einaste solseng t leie, å ingen så solgte solbriller. Litt domt for eg hadde glemt Roy-Banså mine hjemma.
Ikje gjekk de rondt å solgte frukt heller, men de solgte någe jordbær på ein gård. Eg har et bær og to å plukka med di, for me måtte plokka berå sjøl? Å betala for di. Kem så betale for å gå på nøst liksom?

De har blitt siviliserte og her i Ryfylke. Fått seg pub og videoudleie, eller pub og bageri va det visst. Artige kombinasjon. Men for ein byas va det litt stusseligt når det viste seg at ølet va biringt, å produsert i Tromsø…det va rett og slett någe ordentligt mack-verk.

Kånå sporte om me sko tegna krabbar, eg fatta ikje koffor, men eg fant fram tegnesagene, hu insisterte på redningsvest, gjekk all in liksom. Det viste seg atte me sko ud med båden å hiva udi någen greier med fisk i, så kom det masse krabbar oppi. Konne hu ikje bare sagt me sko fanga krabbar?

Krabbar e jo havets edderkoppar, å når det gjelde insekter. Det e der iaffal nok av. Kver dag har me besøk av ei heile sekt med klegg, å på kvelden e det generalforsamling for norske knotters venner. De bakkes opp av MC klubben (Myggen Camping)

Eg må innrømma at Norges ferie ikje e så verst. Heile oppveksten va jo sånn. Faderen, 240en og campingvogn. Stort sett på østlandet. Udenom de to gangene me kjørte heilt t Sverige. Då blei det både farge tv og politi radio, men kinaputtar fekk eg ikje.

Nå e det hytta med sjøen, skjærgårdjeep og internet. Å knott. Millioner av de jævlane. Men brunfargen e liga solide så bunnsmøringå, å holde nok t neste sommar.

Ps. Her om dagen stod billettkontoret å strøyg Mallorcablusen, så kanskje e det mer i gjære? Den så følge med på Norges 38. minst leste blogg, moddabloggen, får se. Foreløpig god sommer!

Velkommen te Syden, landet der solkrem e religion og buffeten er hellig
Velkommen te syden – landet der nordmenn blir forvandla te nygrilla kyllingar, du vet, sånne så di har i delikatessen hos Helgø sine, i løbet av tri dager. Syden e landet kor “all inclusive” ikje bare er et tilbud, men en livsstil og et privilegium.
Alt starte på flyet. Du kjenner det med ein gang: loktå av parfymen fra testflaskene på taxfreen, forventningane dirre i loftå,
og ein svage eim av innestengthed og GT fylle den litt tetta loftå. Folk har allerede begynt å snakka om frogostbuffeten før hjulå har forlatt bakken. “Tror du di har bacon?” spør ein litt uritinerte. Svaret e alltid ja. Dette er ikje et spørsmål. Dette e et løfte. Ein garanti. Ikje någe dvaskent valgflesk, men forrektigt sideflesk av svin.
Når du lande, skjer transformasjonen. Det starte med applausen, for det e klart charter turisrar klappe når flyet lande. Har du någen gang hørt om et fly så ikje kom seg ner? Tror du billettkontoret klappe kver gang eg parkere bilen?
Den bleige, vinter deprimerte, skandi-NAV-eren forsvinne, og ud komme ein solhungrige livsnydar med caps, sokkar, sandaler, rompetaska og ein sjølvtillit som bare 27 grader kan gi. Innen 24 timar har adle fått sin fysste solbrenthet – strategisk plassert på skuldrene, akkurat der det gjør mest vondt å sove. Dette te tross for atte di har smørt seg med restene av solkremen di kjypte på taxfree-tilbud, på ein hopp på tur for tri-fira år siden.
Med bassenget udspele det seg et intenst drama kver morning klokkå sju; solseng-reserveringå. Håndklenå spres ud, raskare enn covid viruset. Ingen e der, men adle e der. Det e som et slags håndkle-basert monopolspel uden regler, og med mye mer passiv aggresjon. Resultatet e hundretusenvis av solsenger spredt øve heile Syden “reservert” med håndkler som ingen eier i øyeblikket. Som små monumenter over menneskelige behov for kontroll. Ingen vil egentlig ver der heile dagen, men ingen vil risikere å ikje ha muligheden.
Frykten for å gå glipp av ei solseng e større enn gleden med å bruga den.
Så e det tid for buffeten. Buffeten e kanskje det mørkaste av alt. Dette e overflodens tempel. Et sted der begrensningar opphøre og mennesket ( eller det som opprinneligt va et menneske- homo scandi-nav-ius) møder sin egen mangel på grenser.
Du ser det i blikkå:
Den korta nølingå, flakkingå med blikket, kem ser meg? før di legge ein fjerde rett oppå desserten.
Den stille erkjennelsen av at dette ikke handler om sult lenger. Buffeten. Et sted kor kostholdsråd går for å dø. Her kombineres pizza, paella, pannekaker og pommes frites på éin og same tallerk – for det man kan. Og folk går rundar. Mange rundar. “Eg ska bare smaga litt av alt,” seie di, før di komme tebage med ein tallerken som ser ut som et kunstprosjekt i åttende klasse. Itte at Ole satt seg på det.
Udover kvelden fylles barane med glade turistar som har lært seg nøyaktig tre spanske ord: “hola”, “cerveza” og “gracias”. Det e mer enn nok. Kommunikasjonen går fint så lenge glassene er fodle og stemningen er høgare enn Marius Borg Høiby.
Og midt i alt dette – mellom solbrente hud, klorvann og karaokeversjonar av gamle hits – skjer det någe magisk. Folk slappe faktisk av. De ler mer, bekymre seg mindre, og for ei korte stond føles livet veldig enkelt: Spis, bad, sol deg, gjenta.
Syden e kanskje ikje plassen du reise te for å finna deg sjøl. Men det er definitivt plassen du reise te for å mysta verdigheden, mista deg sjøl litt – litt i solå, litt i buffeten, og kanskje litt i ein litt for entusiastisk allsang, eller gud forby, karaoke scene, klokkå 23:47.
Charterturisme e grunnleggande egentlig et fascinerende sosialt eksperiment. Ta ein gjeng skandi-NAV-ere, plasser de i 30 varmegrader, gi de ubegrensa tilgang til buffet og billig/gratis alkohol, men begrens solkremen – og se kor raskt alle konsepter som “verdighet” og “sjølontroll” forsvinner.

Som den små kaksete semi-influensa-rosa-bloggeren eg e, så kan eg nok definerast så ein G-kjendis. Det e jo litt slidsomt å ble gjen kjende ein gang i blandt, så her om dagen vant eg i Lotto, 125 kroner, så eg bestemte meg for å ha ein dag udenfor det charter livet eg kjenne så godt..
Eg heiv meg rondt, å bestillde senger på ein sånn private beach club. Rondt meg va det lide så minde om det Granka eg kjenne. Ingen innkastere, ingen oppkastere bare udkastere.
Det vil sei, det va jo ein flokk med sånne spiseforstyrra andongar ( nebbete damer så flyde på silikon i vannet) så dreiv og tog trutmunn bilder av nebbå sine å klinte di ud over instagram, tikk-takk og snapschat.

På raden foran oss låg det fem spanjakkar. Kor vidt de hadde dårlige råd, vet eg ikje, men de stillde i kver sin speedo, som eg te samen konne sydd meg ei halve badeboksa av. Både billettkontoret og systerå, syns jo det va greit å kvila auene på di, heilt te di fant ud at det va gutteklubben-gay på tur. Han eine hadde til og med hårbørste med innebebygd speil, men det va fysst når de fórte kverandre med olivener atte me begynte å frykta organiserte fellesronk av den typen så kan forekomma i fysstegangstjenesten. Eg e jo ein regnbuemann, så eg lot di styra på.

I baggrunnen konne eg skimta et fjell, og på toppen av det har någen spigra et kors. Muligt di så går opp der drive med sånn cross fit. Nå i påsken så valfarte folk opp der. Eg tenkte og eg sko opp i løbet av ferien, men det bler jo mer sånn hvalfarting.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På kvelden sko me ud å spisa sånn som man gjør. Me hykka ein drosje, å sjåføren va av den pratsomme typen. Han fyrte opp någe spanske rock, å lurte på kor me kom fra. Når me svarte så sant va, Norge, så tog han heilt av. Han hadde ein norske rockesang han digga. Okay? Konne det ver Kaizers? Kverlartak? Purified? A-Ha? Han bygde opp stemningå te bristepunktet før han sang for full hals: Lille pusekatt, hvor har du vært….

Vel inne på restauranten, la systrene sisters, altså billettkontoret & di, merke te han eine kelneren. Di lurte til og med på om han va norske, te tross for at han igrunnen ligna mest på Antonio Banderas. Men det va helste sprettrompå så interesserte di. Eg mistenke at den va fodle i anabole hemorider.

Så såg de over bordet, og der satt jo meg og svogeren då. Så va det di måtte ta te takke med. Ikje akkorat Banderasar, men ei flaska vin seinare, så va me visst ikje så verst me heller, sjøl om me ikje har speedoar.

Ja, så e den dagen komt då, der Norges 38. minst leste blogg legges ned. Itte mange år på reisefod, føle eg atte eg har lert dokkor adle reisetipså dokkor trenge for å ha ein fine charter tur.

Ikje klapp når flyet lande. Sokkar i sandalene e fortsatt ikje kult. Ferien bestilles hos Saga Solresor, og salat på siå av fläsksteken ska inneholda kinakål.

Buffetar ska du fortsatt styra onna.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så då vil eg bare benytta anledningen, idag 1/4 te å takka for turen.

Konseptet me fygemaskinar e ganske interessant. Du stue samen ein haug med folk i ein svere makrellboks, så kjøre folle folle fart, tar inn hjulå, og håbe på det besta. Om den sko finna på å detta ner, så ser innholdet ud som innholdet i ein makrellboks, vil eg tro. Men det gjekk jo fint denne gangen og. Å siden det e Olof Palme helg, å me nærme oss påsken, og Jussus si crossfit økt, og den der tridagers greiå, så kan me jo snakka litt om tro.
Så någen kanskje har fått med seg, så e eg øve snittet glad i å observera andre mennesker. Då e det jo rimelig praktisk å sidda på et fly i 5 timar, der folk ikje komme någen vei. I tillegg e jo fly ofte konstruert sånn atte du sidde to og to, med ein fremmande som tredje mann på rekkå, å det skabe jo ofte interessante situasjonar.

Men la oss begynna på rad 11, rett foran meg billettkontoret, å ein skravlesyge jærbu. Der satt ein familie, med far, morå Maria og lille Markus. Far va trolig oppvokst på sørlandet, men det vet eg ingenting om, for han sa sikkert ikje et ord på heile flyturen. Di va igrunnen stille heile familien, men lille Markus såg eg mydlå sedene, han kan vel ha vært ti år. Han satt halve flyturen å leste i ei bog med bittelidå skrift, men den va iaffal skreve av ein aen Markus, å kapitlene va nummererte. Kanskje lille Markus syns det va stas å ver så høgt oppe i loftå at han nesten konne se faderen? Altså den store og allmektige. Ka den gjengen sko i syndens pøl Granka å gjør e uvisst. Kanskje venda det andra kinnet te, eller kjøra någe misjonæren greier. Ka vet eg.
Bag oss satt di så hadde ved på det. Di så kan alt, og har vert “der nere” så mange ganger før. Så delte ud råd t høyre å venstre om billige snackbarer, å gode les; sterke drinkar t ein fornuftige pesetas pris.
Selvfølgelig va det någen skrigarongar, med dottar i øyrene og kollik foran t høyre, men som den drevne influensaen eg e (tross alt Norges 38. minst leste blogg), så hadde eg med headset med wife cancelling, så eg hørte ikje ein drid, aent enn Harry Hole. Problemet va at kver gang eg tog av headsettet, begynte han løgen på siå å jabba som ein foss. Ikje spør ka han jabba om, for eg gadd ikje hørra itte, å e ikje så stødige i kav høy jærsk.
Så har du alltid han så skue deg t side i rolletrappå, for han har det så jævelig travelt med å henta kofferten, så kom itte vår alligavel.
Uansett, solå skinne, palmane vaie, og tinder tantene levere, mer om det ein aen dag.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Taxituren gjekk som forventa, Luis va i topp julastemning, og sto og venta med nissehuå på. Sleden hans va pynta med nissehuer på adle nakkastøttene, og dashbordet fullt av blått glitter, mens “norwegian christmas” spelelistå strømma ut av popanlegget. Granka og 4 år i romjulen e jo heilt logisk.
Itte innsjekk, så va det på tide å oppsøka det smått legendariska Puerto Rico senteret. Opphavet t mang ein moddablogg. Å, ja. Det e sånn du ser på charterfeber. Kåner ( sjøl om di har vert skilte siden 1985, itte ein litt uheldige passiar med pylse selgaren på Narvesen kiosken på Ski storsenter) med lilla hår som spør bartenderen “Harru Irish?” Rulle tobakkskyå ligge tett øve bordene, og Kols e liga vanligt så flunså.
Dersom du e i markedet for rullator eller stokk, så e ein stilstudie av de ulike modellene fullt ut ein mulighed her. Det e bare å sedda seg ner å observera de ulike typane. Hu så hadde pynta stokken sin, med ei batteri dreven lyslenka, sko nesten fått to poeng, hadde det ikje vert for den blinkande rosa kåbbåy hatten hu toppa det lilla håret med.
Som følge av jul og nyttårshelg, e det ganske møje folk her, så stampøbben va fodle ( altså folkå va fodle, men bordene fodlare) så me havna der så britane sine favorittpøbbar e.
Britar i syden kan delast i fira. Onge menner og middelaldrende menner e to. De kvinnelige ekvivalentene består av onge mødre og blodharry, bleiga hår 45 år gamle bestemor te 4( snart5)
Middelaldrende menner, med ein halve tanngarde igjen, itte usunt kosthold i barndommen, og uttallige slåsskampar med stefedre, og slåssing med di kånå har låge med opp gjennom årå ( som e halvparten av guttane på pøbben, den handicappa naboen, postmannen, rørleggeren, og han så jobbe på krematoriet, samt ein og aen greker i ferien) Tattoveringene e udflydande, men viste ein gang ei løva og “england” i gotisk skrift. De tøffaste har et bleikt rødt hjerta på overarmen med teksten “mom” . Sønnene ser ud så lamaer på håve, og går i joggedress.
Damene e det verre med. Det må stå dårligt t med den britiske økonomien. De onge mødrene (hvis di ikje har ongar i år, så har de det neste år) har tydeligvis ikje råd t heile antrekk. Hu eina eg såg igår hadde et halvt miniskjørt, vest og bh. Skjortå hadde hu glemt, elker ikje råd te. Venninnå hadde ein halve kjole på seg, der både magen, rauå og truså va heilt synlige, og hu tredja droppa kjolen, og va i all hovedsak kledd i undertøy, iaffal sånn så eg såg det. Så e det gjerna ikje rart at joggedress lamaene ser et lett bytte, og vips, så har di barnavogn neste år.
Brstemødrene komne i to kategoriar, de så tror de e 25, og di så har gitt opp. De så tror de e 25, så bruge 2,5 timar på å sparkla trynet før de går ud, med bleiga hår, sigarettbrune tenner å mer øyesminke enn Alice Cooper. De tror di e skikkelig heide, å robe konstant te barnebarnå, “shut the fuck up” mydlå gin slurkane, pedagogisk nok, å såpass må ein triåring tåla.
Så har du di så har gitt opp, og est ud såpass møje at plastikk stolen føkge med når de reise seg opp. Problemet te samtlige av disse e atte de føle seg slankere når de trer på seg ein tights, så muligens va passelige for cirka 30 kilo siden. Det medføre ar leopard mønsteret ser mer ud som dart skjever, og rosemønsteret ser mer ud som fullt udsprogne Anemoner.
Jaja, me velge jo sjøl å reisa te dette landet. Imårå bler det nesten relegiøst, når eg trekke paraleller mydlå Moses og mine sandaler.