Velkommen te Syden, landet der solkrem e religion og buffeten er hellig
Velkommen te syden – landet der nordmenn blir forvandla te nygrilla kyllingar, du vet, sånne så di har i delikatessen hos Helgø sine, i løbet av tri dager. Syden e landet kor “all inclusive” ikje bare er et tilbud, men en livsstil og et privilegium.
Alt starte på flyet. Du kjenner det med ein gang: loktå av parfymen fra testflaskene på taxfreen, forventningane dirre i loftå,
og ein svage eim av innestengthed og GT fylle den litt tetta loftå. Folk har allerede begynt å snakka om frogostbuffeten før hjulå har forlatt bakken. “Tror du di har bacon?” spør ein litt uritinerte. Svaret e alltid ja. Dette er ikje et spørsmål. Dette e et løfte. Ein garanti. Ikje någe dvaskent valgflesk, men forrektigt sideflesk av svin.
Når du lande, skjer transformasjonen. Det starte med applausen, for det e klart charter turisrar klappe når flyet lande. Har du någen gang hørt om et fly så ikje kom seg ner? Tror du billettkontoret klappe kver gang eg parkere bilen?
Den bleige, vinter deprimerte, skandi-NAV-eren forsvinne, og ud komme ein solhungrige livsnydar med caps, sokkar, sandaler, rompetaska og ein sjølvtillit som bare 27 grader kan gi. Innen 24 timar har adle fått sin fysste solbrenthet – strategisk plassert på skuldrene, akkurat der det gjør mest vondt å sove. Dette te tross for atte di har smørt seg med restene av solkremen di kjypte på taxfree-tilbud, på ein hopp på tur for tri-fira år siden.
Med bassenget udspele det seg et intenst drama kver morning klokkå sju; solseng-reserveringå. Håndklenå spres ud, raskare enn covid viruset. Ingen e der, men adle e der. Det e som et slags håndkle-basert monopolspel uden regler, og med mye mer passiv aggresjon. Resultatet e hundretusenvis av solsenger spredt øve heile Syden “reservert” med håndkler som ingen eier i øyeblikket. Som små monumenter over menneskelige behov for kontroll. Ingen vil egentlig ver der heile dagen, men ingen vil risikere å ikje ha muligheden.
Frykten for å gå glipp av ei solseng e større enn gleden med å bruga den.
Så e det tid for buffeten. Buffeten e kanskje det mørkaste av alt. Dette e overflodens tempel. Et sted der begrensningar opphøre og mennesket ( eller det som opprinneligt va et menneske- homo scandi-nav-ius) møder sin egen mangel på grenser.
Du ser det i blikkå:
Den korta nølingå, flakkingå med blikket, kem ser meg? før di legge ein fjerde rett oppå desserten.
Den stille erkjennelsen av at dette ikke handler om sult lenger. Buffeten. Et sted kor kostholdsråd går for å dø. Her kombineres pizza, paella, pannekaker og pommes frites på éin og same tallerk – for det man kan. Og folk går rundar. Mange rundar. “Eg ska bare smaga litt av alt,” seie di, før di komme tebage med ein tallerken som ser ut som et kunstprosjekt i åttende klasse. Itte at Ole satt seg på det.
Udover kvelden fylles barane med glade turistar som har lært seg nøyaktig tre spanske ord: “hola”, “cerveza” og “gracias”. Det e mer enn nok. Kommunikasjonen går fint så lenge glassene er fodle og stemningen er høgare enn Marius Borg Høiby.
Og midt i alt dette – mellom solbrente hud, klorvann og karaokeversjonar av gamle hits – skjer det någe magisk. Folk slappe faktisk av. De ler mer, bekymre seg mindre, og for ei korte stond føles livet veldig enkelt: Spis, bad, sol deg, gjenta.
Syden e kanskje ikje plassen du reise te for å finna deg sjøl. Men det er definitivt plassen du reise te for å mysta verdigheden, mista deg sjøl litt – litt i solå, litt i buffeten, og kanskje litt i ein litt for entusiastisk allsang, eller gud forby, karaoke scene, klokkå 23:47.
Charterturisme e grunnleggande egentlig et fascinerende sosialt eksperiment. Ta ein gjeng skandi-NAV-ere, plasser de i 30 varmegrader, gi de ubegrensa tilgang til buffet og billig/gratis alkohol, men begrens solkremen – og se kor raskt alle konsepter som “verdighet” og “sjølontroll” forsvinner.
