Velkommen te Syden, landet der solkrem e religion og buffeten er hellig
Velkommen te syden – landet der nordmenn blir forvandla te nygrilla kyllingar, du vet, sånne så di har i delikatessen hos Helgø sine, i løbet av tri dager. Syden e landet kor “all inclusive” ikje bare er et tilbud, men en livsstil og et privilegium.
Alt starte på flyet. Du kjenner det med ein gang: loktå av parfymen fra testflaskene på taxfreen, forventningane dirre i loftå,
og ein svage eim av innestengthed og GT fylle den litt tetta loftå. Folk har allerede begynt å snakka om frogostbuffeten før hjulå har forlatt bakken. “Tror du di har bacon?” spør ein litt uritinerte. Svaret e alltid ja. Dette er ikje et spørsmål. Dette e et løfte. Ein garanti. Ikje någe dvaskent valgflesk, men forrektigt sideflesk av svin.
Når du lande, skjer transformasjonen. Det starte med applausen, for det e klart charter turisrar klappe når flyet lande. Har du någen gang hørt om et fly så ikje kom seg ner? Tror du billettkontoret klappe kver gang eg parkere bilen?
Den bleige, vinter deprimerte, skandi-NAV-eren forsvinne, og ud komme ein solhungrige livsnydar med caps, sokkar, sandaler, rompetaska og ein sjølvtillit som bare 27 grader kan gi. Innen 24 timar har adle fått sin fysste solbrenthet – strategisk plassert på skuldrene, akkurat der det gjør mest vondt å sove. Dette te tross for atte di har smørt seg med restene av solkremen di kjypte på taxfree-tilbud, på ein hopp på tur for tri-fira år siden.
Med bassenget udspele det seg et intenst drama kver morning klokkå sju; solseng-reserveringå. Håndklenå spres ud, raskare enn covid viruset. Ingen e der, men adle e der. Det e som et slags håndkle-basert monopolspel uden regler, og med mye mer passiv aggresjon. Resultatet e hundretusenvis av solsenger spredt øve heile Syden “reservert” med håndkler som ingen eier i øyeblikket. Som små monumenter over menneskelige behov for kontroll. Ingen vil egentlig ver der heile dagen, men ingen vil risikere å ikje ha muligheden.
Frykten for å gå glipp av ei solseng e større enn gleden med å bruga den.
Så e det tid for buffeten. Buffeten e kanskje det mørkaste av alt. Dette e overflodens tempel. Et sted der begrensningar opphøre og mennesket ( eller det som opprinneligt va et menneske- homo scandi-nav-ius) møder sin egen mangel på grenser.
Du ser det i blikkå:
Den korta nølingå, flakkingå med blikket, kem ser meg? før di legge ein fjerde rett oppå desserten.
Den stille erkjennelsen av at dette ikke handler om sult lenger. Buffeten. Et sted kor kostholdsråd går for å dø. Her kombineres pizza, paella, pannekaker og pommes frites på éin og same tallerk – for det man kan. Og folk går rundar. Mange rundar. “Eg ska bare smaga litt av alt,” seie di, før di komme tebage med ein tallerken som ser ut som et kunstprosjekt i åttende klasse. Itte at Ole satt seg på det.
Udover kvelden fylles barane med glade turistar som har lært seg nøyaktig tre spanske ord: “hola”, “cerveza” og “gracias”. Det e mer enn nok. Kommunikasjonen går fint så lenge glassene er fodle og stemningen er høgare enn Marius Borg Høiby.
Og midt i alt dette – mellom solbrente hud, klorvann og karaokeversjonar av gamle hits – skjer det någe magisk. Folk slappe faktisk av. De ler mer, bekymre seg mindre, og for ei korte stond føles livet veldig enkelt: Spis, bad, sol deg, gjenta.
Syden e kanskje ikje plassen du reise te for å finna deg sjøl. Men det er definitivt plassen du reise te for å mysta verdigheden, mista deg sjøl litt – litt i solå, litt i buffeten, og kanskje litt i ein litt for entusiastisk allsang, eller gud forby, karaoke scene, klokkå 23:47.
Charterturisme e grunnleggande egentlig et fascinerende sosialt eksperiment. Ta ein gjeng skandi-NAV-ere, plasser de i 30 varmegrader, gi de ubegrensa tilgang til buffet og billig/gratis alkohol, men begrens solkremen – og se kor raskt alle konsepter som “verdighet” og “sjølontroll” forsvinner.
Som den små kaksete semi-influensa-rosa-bloggeren eg e, så kan eg nok definerast så ein G-kjendis. Det e jo litt slidsomt å ble gjen kjende ein gang i blandt, så her om dagen vant eg i Lotto, 125 kroner, så eg bestemte meg for å ha ein dag udenfor det charter livet eg kjenne så godt..
Eg heiv meg rondt, å bestillde senger på ein sånn private beach club. Rondt meg va det lide så minde om det Granka eg kjenne. Ingen innkastere, ingen oppkastere bare udkastere.
Det vil sei, det va jo ein flokk med sånne spiseforstyrra andongar ( nebbete damer så flyde på silikon i vannet) så dreiv og tog trutmunn bilder av nebbå sine å klinte di ud over instagram, tikk-takk og snapschat.
På raden foran oss låg det fem spanjakkar. Kor vidt de hadde dårlige råd, vet eg ikje, men de stillde i kver sin speedo, som eg te samen konne sydd meg ei halve badeboksa av. Både billettkontoret og systerå, syns jo det va greit å kvila auene på di, heilt te di fant ud at det va gutteklubben-gay på tur. Han eine hadde til og med hårbørste med innebebygd speil, men det va fysst når de fórte kverandre med olivener atte me begynte å frykta organiserte fellesronk av den typen så kan forekomma i fysstegangstjenesten. Eg e jo ein regnbuemann, så eg lot di styra på.
I baggrunnen konne eg skimta et fjell, og på toppen av det har någen spigra et kors. Muligt di så går opp der drive med sånn cross fit. Nå i påsken så valfarte folk opp der. Eg tenkte og eg sko opp i løbet av ferien, men det bler jo mer sånn hvalfarting.
På kvelden sko me ud å spisa sånn som man gjør. Me hykka ein drosje, å sjåføren va av den pratsomme typen. Han fyrte opp någe spanske rock, å lurte på kor me kom fra. Når me svarte så sant va, Norge, så tog han heilt av. Han hadde ein norske rockesang han digga. Okay? Konne det ver Kaizers? Kverlartak? Purified? A-Ha? Han bygde opp stemningå te bristepunktet før han sang for full hals: Lille pusekatt, hvor har du vært….
Vel inne på restauranten, la systrene sisters, altså billettkontoret & di, merke te han eine kelneren. Di lurte til og med på om han va norske, te tross for at han igrunnen ligna mest på Antonio Banderas. Men det va helste sprettrompå så interesserte di. Eg mistenke at den va fodle i anabole hemorider.
Så såg de over bordet, og der satt jo meg og svogeren då. Så va det di måtte ta te takke med. Ikje akkorat Banderasar, men ei flaska vin seinare, så va me visst ikje så verst me heller, sjøl om me ikje har speedoar.
Ja, så e den dagen komt då, der Norges 38. minst leste blogg legges ned. Itte mange år på reisefod, føle eg atte eg har lert dokkor adle reisetipså dokkor trenge for å ha ein fine charter tur.
Ikje klapp når flyet lande. Sokkar i sandalene e fortsatt ikje kult. Ferien bestilles hos Saga Solresor, og salat på siå av fläsksteken ska inneholda kinakål.
Buffetar ska du fortsatt styra onna.
Så då vil eg bare benytta anledningen, idag 1/4 te å takka for turen.




