Odd Børretzen va ein fining. Han nynna på morningen om någen måger, som skrige og oppføre seg som dyr. Og skorper på leverposteien. Någen ganger va det all right in the morning. Eg har endelig forstått ka det va han meinte. Altså, når det komme t leverpostei, så konne eg godt tenkt meg det, sjøl me skorpa på, akkorat nå. Men ikje regn om morningen.
Men dette ska handla om mågene, som skrige, og oppføre seg som dyr. Å någen ganger e det ikje all right. For eg har endelig skjønt, at den godeste Odd, ikje va på ein båd om sommaren. Å det regna ikje. Nei, han drog på charterferie t Syden. Å mågene, det va andre nordmenn på charterfeberferie. Å di skreig, og di oppførte seg som dyr. Om morningen, og heila livet. Å di kom fra Bergen.
Eg har gått litt leie bassengkanten, og har trukket meg ner på straen di siste dagene. For å sleppa di som skrige “WÅÅÅTER GYM”, for å sleppa å sloss om solsenger, skomgommipinnar, å isdryppande engelske ongar, som okkupere rullestol landgangen i bassenget, som om det va invasjonen av Normandie, iført heildekkande våtdrakt for å bevara den melkekvide huden.
På straen e der fredeligt. Så eg betale gladeligt Pedro någen euro for solseng og paraply. Solsengene står lina opp på rekka og rad, og når det kom to lettsvidde, lyserosa par i 60 årå, med røde nasar, og la seg på siå av oss, ante eg trøbbel i tårnet. Knappe halvtimen ittepå, va kånene Cava-marinerte, og mennene va på “spel någe creeeeedence nivå”. Å di kakla, og skreig på bergensk. Og di oppførte seg som dyr. Å det fekk meg t å undres koffor eg velge å reisa vekk. Koffor eg ikje bare tar buss nummer 2 ner tFargegadå, eller på Blåveis.
Eg kveltra meg udi vannet, for å forhindre sprukne trommehinner, men kort tid ittepå va di òg i vannet, og ka verre va; di begynte å snakka t meg.
For det e det bergensere gjør, de snakke TE deg, ikje MED deg. Spør di deg om någe, ja så svare di sjøl. Å når di då sko ver løgne å prøva seg på Stavanger dialekt, så sko eg faktisk ønska at någen overdøyvde di med någe creeeeedence eller Odd Børretzen. Men sånn e det jo i livet, og i fargegadå, og Syden for den saks skyld. Bergensere, og måger, over alt.
Til og med på Lillehammer onna selveste Ompeliaden skreig Sissel fra Bergen om å la Ilden lyse over mye Lys og mye varme. Sikkert for det det regna i Bergen. Og Erna, ja hu skreig i åtta år, til og med t kongen i statsråd, mens di spiste smørbrød med leverpostei, men eg tror ikje det va skorpa på den.
Av og t e det greit å svelga någen kamelar, men itte ein av mine siste innlegg, va eg ikje særli fysen på hverken kamelar, eller pylsebrød. Eller leverpostei ned skorpa. Så eg sa det t di; kan dokkor ikje klabba igjen di der breiflabbnebbå dokkors? Eg e driddleie av å hørra på den ustemte, nystemte, men alt aent enn samstemta, skrigingå dokkors.
Der gav eg di på naien, skikkeligt luddigt. Di blei både molefonkne og månebedottne, men det blei iaffall opplett ei stund.
Bergensere e allrighte dyr av og t, men koffor må di alltid stå på max volum? Koffor forblei di ikje på FM-Båndet? Hvis det ikje hadde regna så møje i Bergen, om morningen, så kanskje eg konne fått fred, iallefall i ferien.
Åsså hette det, hei, hallo, eller javel, ska sei. Ikje HALLAIEN.
PS. Ingen bergensere blei (alvorlig)skada i dette innlegget.